Vårt mobil nummer...

Vi har stort sett skrudd av våre norske mobiltelefoner, men vi har en indisk mobil med oss. Du når meg/oss på telefon:

+91 xx xx xxx

En ordinær pinsemenighet

Vi er virkelig priviligerte som får komme på besøk til så flotte menigheter. En av pinsemenighetene i Tirunelveli er Assembly of God menigheten nær sentrum. Jeg må si jeg var nervøs da jeg skulle undervise over 100 pastorer og ledere som var samlet mandag morgen kl 10:30. Nå skal man jo som frelst ikke ha mindreverdighetskomplekser, men jeg følte idag at jeg sto som innbytter og debutant fra bedriftslaget til Mascot for å bli byttet inn i en Champions League kamp. Altså denne menigheten har 2000 besøkende hver søndag, de har daglig møter kl 05:00 på morgenen og da kommer det over 300 mennesker for å be fram til kl 06:30 på morgenen. Vi måtte trekke inn håndkledet å si at vi desverre ikke kunne følge Stephen på møtet i morgen tidlig kl 05:00. Pastor Clarence som du også ser på et av bildene har ansvaret for ca 2000 menigheter i Sør India. 50-60 av disse ligger rundt i denne byen. Pastor Clarence fortalte at de ba for Skandianvia.

-Nå er det på tide å sende Indiske misjonærer oppover til Europa, fortalte han.

Vel jeg hadde min undervisning og som du ser av bildet så snakket jeg blant annet om bibelens røde tråd. Stephen preket også og da ble det stor stemning i salen når tamilene setter igang på sitt morsmål.

Nattoget

Det var trangt mellom sengene og køyene var i tre etasjer. Vi fikk et laken, et teppe og en pute hver og vi sov faktisk mesteparten av de 11 timene vi var ombord i toget. De selges alt mulig i korridorene og det er fullt av mennesker overalt. Vognene er ganske så slitte og toallettene tror jeg vi lar være å beskrive. Vi kom fram til Tirunelveli på morgenen og deretter bar det til et hotell i sentrum. Prisen for et dobbeltrom ble dobbelt så dyrt siden det var AC på rommet, men likevel ikke mer enn ca 130 kr. Standarden her var ikke så aller verst. Til og med dusjen fungerte og i tillegg var det varmt vann. Faktisk første gang på turen vi har hatt varmt vann. Skjønt ikke noe vann er kaldt her nede.

Full fart i Tambaram

Det er en voldsom aktivitet og driv i menighetene i Sør India. Det er nesten som man blir flau over norske og skandinaviske forhold. Pastor Nelson er nå leder og talsmann for en rekke menigheter som nå vil bli registrert hos myndighetene. Dette er noen særindiske regeler som det ikke er så lett å forstå. Uansett Stephen er også blitt en slik leder for menighetene i nord Chennai mens Nelson har ansvar for menighetene i syd i dette arbeidet. Mandag skulle det komme 300 pastorer til Tambaram. Totalt er det 3 500 pinsemenigheter i Chennai (ja, du leste riktig). Dette arbeidet som våre pastorer nå leder på hver sin kant er derfor stort og ansvarsfullt.

På møtet i Tambaram var det full fart. Vi rakk også en tur til stranda og fikk badet i det indiske hav. Det var endel folk der, men alle var fullt påkledd. På kvelden var det møte i utpostmenigheten "Anantparam".

På vei til Tambaram

Vi måtte opp kl 06 på morgenen for å dra til Tambaram hvor møtet begynte kl 08:30. Etter et emosjonelt farvel med ungene dro vi med en bil på de dårlige veiene. Men det var en åpen lem i bakken ved bensinpumpene på en bensinstasjon som ble det største problemet. Sjåføren kjørte nemlig rett i hullet og satte bilen fast. Men med endel indere til å løfte bilen opp kom vi videre.

Herlige unger som alltid smiler

Cricket og basket

Den største idretten i India er cricket og det preger også guttene på barnehjemmet. Det viste seg at Daniel hadde skjulte talenter, han slo nemlig ballen over alle tomtegrenser slik at pastor David nesten fikk ballen i hodet. Men det verste var at jeg fikk et av de hardeste slagene mitt i magen. Vår danske venn Daniel er også dansk mester i kappgang og det var noe barna syns var morsomt. Det ble også jubel da basketkurven ble montert opp.

Thank you, uncle and aunty

Her ute på barnehjemmet blir vi onkler og tante. Selv arbeiderne her kaller oss det. Det var blide fjes da vi overrakte gavene. I skrivende stund hører jeg barnestemmer på plassen utenfor. De minste har nå kommet hjem fra skolen og jeg må derfor komme meg ut.

Old friend, no discount

Det er samme taxisjåføren som alltid står utenfor YWCA hotellet hvor vi bor. Han kjøres oss gjerne, men vil helst dra dit vi ikke vil. Han får nemlig sponset skolegangen til sine barn ved å kjøre turister til dyre butikker som tjener på disse sjåførenes triks.
-Old friend, sa han til meg da vi traff han utenfor. Men prisen var ikke noe billigere av den grunn. Vel, vel, det koster sjeldent mer enn 10 kr uansett hvor man skal dra med disse små gule "bilene".
-Just give me 50 now, sa han da han kjørte inn på neste bensinstasjon. Og pumpen stoppet på 0.96 liter så dermed hadde han bensin til nok en tur eller to.
Det ble en kort shoppingtur på fredag morgen, vi skulle nemlig videre til barnehjemmet kl 12.

Butikker fulle av selgere

Det er nesten ikke grense for hvor mange ansatte det kan være i en liten butikk. Det selges stoffer av alle slag og ønsker man et ferdig plagg kan man bare levere det hos en lokal skredder. På under en time har så damene sydd en Churidad til Wenche slik at hun nå passer bedre inn i landskapet for å si det sånn.
Det er nå også åpnet et stormagasin på 8 etasjer i Dovetown. Dette passet oss siden vi har noen gaver vi skal kjøpe. I den trange passasjen de siste 4 meterene før betalingskassen tror jeg det sto 12 kvinnelige selgere slik at vi måtte trenge oss fram. Og det er ikke bare en kasse, man må innom 3-4 stasjoner før man endelig får varene i en pose. Og på gaten fant Erik akkurat det han lette etter, nemlig et rødt tau. Kjekt å ha.

40 grader varmere

Plutselig sto vi der alene utenfor flyplassen i Chennai. Den klamme og varme luften slo mot oss. Alle kameraene våre holdt imidlertid fortsatt norsk temperatur så bildene ble svært uklare. Det var nemlig dugg på linsen. Vi ble etterhvert plukket opp av Nelson og Rebekka og kom oss til hotellet i en overfylt bil.

63 bamser klare for tur

Jeg vet det. Vi burde kjøpt noe mer fornuftig, men disse bamsene bare smilte sånn til oss når vi passerte dem på Europris. Vi tok først 5 stk, men deretter tenkte vi på alle 60 barna på barnehjemmet i Tiruvallure. Plutselig lå alle bamsene i vår handlevogn. Lørdag blir det noen blide barn i India. Leker er ikke det som vanligvis prioriteres, men vi prioriterte altså bamser denne gang. Det vil si, denne gang også.

Onsdag 23 februar reiser vi til Chennai på morgenen. Det blir meg Wenche og Daniel fra Evangeliesalen i Randers. Dette blir spennende.